Reisavannhytta

Første tur gikk fra Bidjovagge til Saraelv. Etter og ha kjørt nesten til Bidjovagge gikk vi ned til Statskog sin hytte ved Ráisjávri.Andre dag gikk over Ráisjávri, fulgte så stort sett sommerstien ned via Imofossen til Nedrefosshytta. Siste dag gikk så ned Reisadalen til Saraelv lang Reisaelva.

Med på turen var Bjørn R, Carl H, Dag F, Magne H, Odd H og Odd R.

Fredag ettermiddag og ein fullasta minibuss er på veg mot vidda. Framme ved Bidjovaggi stig vi ut av bilen og inn i vinternatta. Det er nesten 20 grader minus, men ikke mørkt. På den vide himmelkvelven blinkar stjernene og nordlyset flammar over oss. Ei gruppe på seks menn blir små i dette snølandskapet. På turen opp tok vi farvel med sivilisasjonens nytelser med å lange i oss noen pizzaer på ett utested i Alta. Neste måltid blir det vi ber med oss i dei fullstappa sekkane. Med oss på turen har vi også to reglar. Vi skal være tilbake i Reisadalen på palmesøndag, derfor navnet Palmegjengen. Den andre regelen er at denne turen er en mannesak, og derfor er det ingen damer med. Skia får ein himmelsk glid i det tykke laget av rim som ligg oppå snøen, og det går for det meste utfor dei få

kilometrane til Reisajavr, og den oppvarma hytta som møter oss der. Ein lett, men start på noko som skal bli stort, er tilbakelagt.

Bålkos ved Reisavann

Når vi vaknar til dagslyset neste dag er det framleis klarvær. Utfor glaset ser vi sola som glitrar i snøen på

det islagte vatnet ei tilsynelatande endelause flat vidde. Vi gjer oss nytte av ovnsvarmen til kaffekok og stekt bacon. Vi kan likevel ikkje fortape oss i nytelsen, for vi har flere mil skitur å gå før kvelden. Før vi forlet hytta skal vi rydde og vaske, hogge ved og ikke dra avstad før hytta er minst like bra sam da vi kom. Så er vi klare for andre etappe, og et tog av menn er i siget og på marsj over ei stille vidde omkransa av låge fjell. Utanfrå ser ein ikke så mykje forskjell på dei, som går. Alle er fulle av krefter, pågangsmot og optimisme, men kjem ein tettare på, finn ein forskjellar. Forskjellar på ryggsekkar, utstyr og klær, forskjellar i alder. Forskjellar som kan avsløre treningsgrunnlag, turrøynsle og personlighet. Gradvis som en legg kilometrrar bak seg, og det ikke lenger bare er flatt, men tunge stigningar og og kupert landskap, blir det avstandar mellom folk. Toget strekkjer seg ut og kan samle seg igjen.

Godværet held seg utover dagen, sola skin og temparaturen stig. Både i lufta og i kroppane. Det har vore forskjellige pauser under vegs fra teknisk kvil, energipåfyll og ei lengre pause med mat og varm drikke. Svetten renn ned over panna og samlar seg i augkroken. Humøret er framleis på topp, men no byrgar sanningas augneblink å vise seg. Sekkane verkar mykje tyngre, og gneg over skulderbladet. Det er ikkje lenger den same spensten og farten i frasparket. Nokon tek til å spekulere, pakka ein rett i sekken, var treninga på forhånd god nok?

Opp lia

Landskapet forandrar seg gradvis. Det er blitt meir kupert dalføra djupare og fjella reiser seg høgare rundt oss. Også vinteren tok vi farvell med inne på vidda, no kjem våren oss i møte med våtare snø og kramføre.

Ved Imogamma

Den bratte nedturen mot Imo, blir også forskjellig. Nokre med stålkantar på skia og fortsatt med krefter i kroppen susar astad som ein Lasse Kjus i OL form. Andre med verkande rygg etter mil med tung sekk fra 70 tallet og nedtur både på to og fire. Godt da at Imogamma stod der som før, og at ein kunne ta seg tid til ein strekk på brisken. Med mottoet en for alle og alle for ein går det også ann å dele vekt etter evne og behov, slik at turen blir ein god erfaring for alle. Ingen hadde falle for freistinga til å bestige den mektige Tiertatoppen vi hadde pasert på vegen dit, men alle opplever ei høgtidsstund ved synet av Imojuvet og fossen som nå er frosen til is skjelven som kom utpå kanten og avgrunnen under oss, var syn og oppleving som tok vekk smerten fra verkande rygg og fjerna trøtthet i lemmene. Så vart dagen blitt til kveld, og det var ikkje mange kilometrane ned til kvile, biff, og medboren raudvin. Kvelden, varmen frå ovenen, som gradvis breier seg ut i rommet, våte sko, trøyer og bukser som tørkar over ovnen. Trøtte sultne kroppar som lagar til festmåltid etter ein lang og krevjande dag. No kan vi nyte fruktene av strevet, kvile ut og sova godt heile natta.

Ved Nedrefosshytta

Neste dag er været like strålande, kvit snø, sol og blå himmel, men våren er her og vi er spent på om isen held stand på elva og på straumnakkane vi skal fylgje nedover. På den turen møter vi også ein av norges høgste fossefall, Mollesfossen, og vi tek oss tid til ei god pause der for å nyte synet. Store deler af fossen er framleis islagt, men under sprengjer vatnet på, og det har slått opp eit stort åpent stykke på midten. Det ryk av fossen og knakar og brakar i isen og det er bare eit tidsspørsmål før smeltevatnet og vårens krefter vinn og sprengjer ismassene i filler.

Mollisfossen

Fylte av naturrens andakt går vi vidare gjennom ein storslagen canyon Reisa Nasjonalpark med ruvande fjell over oss. På siste del av turen tek vi oss tid til å stoppe opp ved den gamle store fura som no er freda. Så grov er ho at det trengst to menn for å kunne favne rundt ho, og slik har den stått i fleire hundre år. Kan hende vil den stå lenge etter oss også. Så er det igjen blitt langt på dag vi er ved målet, Gammetunet og badstue ved reisas slutt. Gode hjelparar har gjort den varm, og attpå til teke med seg varm suppe og kaldt øl. Kan det bli bedre, opplevingane vi har hatt og vellkomsten vi fekk. Ei reise fra vinter på vidda til våren i Reisadalen, og slutten på palmegjengen blei det heller ikkje. Når det lid til påske er gjengen klar til nye opplevelsesrike skiturar. Palmeturenein skitur som går og går.

Kart over ruten