Kautokeino

Turen gikk i år til Kautokeino. Der bodde vi fra fredag til søndag og gikk dagsturer. Lørdag kjørte vi opp mot Biddjovagge og gikk en rundtur på sørsida av vegen. Søndag pakket vi sakene og dro til Máze og gikk gamlevegen vestover ca ei mil før vi snudde tilbake.

Følgende var med på turen: Asbjørn, Dag, Morten, Odd Arvid, Odd Henrik og Roy Henry

Fredag

Ned fra fjellet

 Lik en doven katt i vårsol, summet motoren på lavt turtall. likevel lå speedometret jevnt på 80. Støtdemperne arbeidet iherdig med hull og telehiv etter vinterens herjinger på veibanen. Der vi satt tilbakelent i skinnsetene den grå Mercedesen, merket vi bare en bare en svak søvndyssende gynging.  Solen forsvant fra den røde himmelen og dukket ned i  sjøen,, samtidig som  ett glitrende strålebånd sloknet på  den speilblanke havflaten.

På veg med gjengen til enda en ny Palmetur. Vi passerte Mattisdalen, men svinget ikke inn på sidevegen opp dalen, slik planen hadde vært. Isteden for grunning i nysnø og 800 m bratt stigning opp på fjellet, slepende på pulker, sekker, soveposer og telt, fortsatte vi på hovedvegen mot Alta og kjøpesentret, vi skulle provianterte til tur.

 En Illevarslende værmelding på Yr.no. om ventende vind og snøvær hadde utløst krisemøte få dager før avreise og snudd opp ned på de planlagte ekspedisjonsplanene fra Mattisdalen opp på høgfjellet, og skitur tilbake til Kvænangsboten. Antydninger i gruppen om at det var medlemmer som begynte å dra på årene, og en kunne Ikke risikere hjertestans og kollaps i snøstorm.   Men var det hensyns til alderen, eller en ren bortforklaring av sannheten at vi var blitt en gjeng pyser og alt for bekvemme av oss etter som årene hadde gått?

 En i gruppen med gode kontakter i Kautokeino, en telefon, beskjed om at solen skinte i Kautokeino og ville fortsette å skinne helt fram til påske.  Vi kunne sette opp basecamp  I Kautokeino. All videre diskusjon om hvor vi skulle reise stilnet.

På den måten ble Dryteckpakka liggende igjen i kjøkkenskapet, men i den romslige og godt utstyrte kolonialbutikken i Alta, var det ingen grunn til at vi skulle lide noen nød, hverken med mat eller drikke. Saftig og mør biff, øll og rikelig med ingredienser ble kjøpt inn. Vin var kjøpt inn tidligere og nærmest serveringsklar.

Så fortsetter turen videre mot Basecamp på Vidda, isslott i Kautokeino

 På vidda

Med kart og kompass fremdeles dypt ned i sekken nærmer vi oss reisens mål og Basecamp. Bilens GPS har geleidet oss fram på veier og gatestubber og vi kan stoppe nært opp til reisens mål, selve isslottet. Bak oss kommer Skoda offroad med ski, sekker og alt utstyr som det ikke er plass til i en Mercedes. Skodaen kjører elegant inn på gårdsplassen så veien inn med utstyret kan bli korttest mulig. Sjåføren i Mercedes vil ikke være dårligere, og rygger også inn på selve gårdsplassen. Det går bra en kort stund, men asfaltens mester blir en bambi på vårlig snø og is, hjulene spinner seg ned i snøen og så sitter den bom fast og kommer seg verken framover eller bakover.  I alle fall unødvendig å sette på handbrekk blir bileieren trøstet med.  Det får så være for på trappa står selve isdronningen i all sin stas og ønsker oss velkommen. Hun geleider oss inn i huset og viser oss sine herligheter som vi får ta i bruk, før hun forsvinner.  Deretter måtte vi greie oss selv.

 Det er forresten ikke noe problem, laget` s kokk har allerede inspisert kjøkkenet og funnet fram gryter, panner og kokekar mens avtrekksvifta surrer i bygrunnen. Vi andre har funnet oss ett passende hvilested i lenestol eller sofa og følger med kokken`s utlegninger og sin kunst i ord og handling. Liflige dufter og synet av all den gode maten fyller våre sanser med forventning.  «Nytelse er ett spørsmål om balanse forklarer han, balanse mellom det søte og det sure, litt søtlig gulrot må for eksempel tilsettes en dråpe syrlig sitron/lime for å få balanse.  Søtt, salt, og syrlig bør på en eller annen måte være representert på tallerken for at smaksbildet i retten skal være i balanse. Når løken stekes med smør på lav/moderat varme over tid så kommer sødmen i løken fram.  Krydder på biffen og høy steketemperatur gir den gode smaken i skorpen og holder på de liflige saftene i kjøttet.

 Ett måltid kan også være en opplevelsestur.  Sammen med rødvin og preg av vidde, lyng og rype, ble måltidet «best ever», som Samaranch, ville ha sagt det.  Mat er kultur, men hvorfor gi seg med det, når det fortsatt er vin igjen og når vi også hadde egne kulturansvarlige på turen. Med en av de som var utpekt til å bidra, var reprise ikke til å unngå, men god lyrikk av salig Ibsen får ny dybde når en er på vidda.

Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud
Der byder i høyden at vandre!
Mit lavlandsliv har jeg levet ut.
Her oppe på vidden er frihet og Gud
Dernede famler de andre.
Vi fikk forrestenett ekstra vers den kvelden.
Ut jeg må: ….Hu sneen fyger!
Litt for sent jeg meg betænkte
Vinterveir langs vidden stryker, ……
Nu er alle stier stængte.

Mette, utørste og oppbygget kunne vi synke sammen i myke fjærende senger, pakket godt inn i dun. Klare til ny dag og ny dåd.

Bildegalleri lørdag

Tidlig morgen, grålysning og en ny dag er i emning.. Det er en klar og kald morgen, vinden river i husveggene.. Det er enda stille i huset, men alene ute står en ensom skikkelse ved siden av sin bil og med jekk, spade og plankebiter ved sin side.
Gradvis våkner også huset til liv, en snur seg en siste gang i sengen, en setter på kaffen, en titter ut gjennom vinduet og skimter en ensom skikkelse der ute, men solen er enda ikke kommet ordentlig fram og det er surt og kaldt der ute.   Nedsunket med sin tunge bil i dypsnø fortsetter mannen sin ensomme kamp for å få bilen trygt ut på veien.. En mann og hans bil, æren skal gjenreises ved å komme ut av hjelpeløsheten og inn på fast grunn igjen. Og det må gjøres uten hjelp blir vi enige om vi som befinner oss innendørs.

Isteden ordnes det frokost, turkart kommer fram. Ruter og dagens løypevalg diskuteres. Snart summer bilmotorer igjen og hjulene ruller fritt på asfalten, palemegjengen er på tur igjen. Solen er kommet høyere på himmelen og varmer opp den kjølige morgenluften. Snøen tæres snøen i veikanten, og den tynne skarehinnen fra natten er blitt bløtere.  Skiene skjærer gjennom skaren og vi synker ned i våt snø til langt over knærne.  Vi må opp i høyden for å flyte ovenpå i dag. Og etter å ha vasset i bløt snø er det en fornøyelse å kjenne at snøen endelig bærer.

Lett dagstursekk, god gli og vind i ryggen. Det er det duket for introduksjon av skøyteteknikken på Palmetur. En reinflokk flykter forskremt unna der vi farer fram. En stemmer i med sang. «The sun always schine on palmegjengen». Ikke bare sol, men medvind også og tur uten anstrengelse, er blitt den nye slageren for palmegjengen. Kanskje det burde være bare nedoverbakker også? Selv på flate vidda finns det elvesøkk som skjærer seg ned i landskapet. Her er det lunt og fint å raste, vann til kaffe og ved til bålet. Det er på tide med en hvil. Spaden ut av sekken, ei romslig grop i snøen gir le og sitteplasser. Vi skal ingen steder bare være, rein lykke sukker en i gjengen.

Solen går sin gang også slike dager og lykke er bak neste blåne. Vi mobiliserer de siste restene av energi for å makte tilbaketuren. Dagen er på hell, men sola varmer fremdeles.  Fra bilvinduet ser vi elva som svinger seg nede i dalbotnen. I den isfri strømmen inn mot innløpet til kulpen  svømmer  det  svaner. Våren er i anmarsj. På oss venter hotellet med varm badstua, men middagen vi hadde bestilt ble vi snytt for.  Det er konfirmasjon i bygda, kirkeklokkene ringer, bygdas befolkning og tilreisende gjester overalt pyntet til fest. Samekofter overalt. Hotellet er også fullt og ingen middag å få, dersom vi ikke er innbundne gjester. Vi tar som vanlig også slike skuffelser med fatning.  Badstua i kjelleren får vi låne, men ingen har huska på å sette på varme. Den blir likevel varm til slutt, og Rema 1000 er fremdeles åpen slik at vi får kjøpt ingrediensene til vår egen festaften.  Begir oss i samlet flokk til Rema 1000, turklærene skiller vi oss fra mengden. Spørsmålene møter oss hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor går vi hen. Mange spørsmål, men svarene gjorde neppe noen klokere.

Det er noe med Isslottet, huset gjør noe med oss, kanskje er det atmosfæren. Vi befinner oss i Sameland, det det er mye magi og hekseri, eller er det også noe annet, i skapet henger kjoler som minner om India og orienten, en er todelt med en kort bluse og langt skjørt.  Det er noe i huset som påvirker det maskuline og som drar og lokker mot det sensuelle feminine. På doen eller i en vinduskarm ligger en papirlapp med ett nedskrevet vers «Finn deg selv, vær deg selv husk det er ingen annen som ar nøyaktig som deg.» . «Når sluttet du å danse?  Ett dikt på vegen med overskrift om »Å risikere» den største faren i ditt liv er å ikke risikere står det lit lenger nede.

Ved kvelden og festens høydepunkt og klimaks får vi følelsen av at selve isdronningen sitter sammen med oss, ikke kald en kald jomfru, men ildfull som en prinsesse fra «Tusen og en natt» Hva er det som har skjedd md oss. Hadde vi ikke tatt ut nok energi på dagens skitur, Savnet vi våre kjære etter bare to dagers adskillelse? Var det ikke nettopp ett formål med en slik tur, å få en pause fra det som var hjemme?

Den påfølgende natt ble vi hjemsøkt av drømmer om dansende grasiøse barmfagre kvinner med skjelvende mager og vuggende hofter.  Rytmen i dansen og musikken så intens forførende at enkelte av oss ikke klarer å  stå i mot men hiver seg med i dansen.

Bildegaleri søndag

Ingen vekkeklokke, men solen og lyset fra en ny dag vekket oss til en ny dag. Palemssøndag .  Pakke sammen, skitur og så kjøre hjem, var programmet.  Det tegnet til å bli en varm dag og enda bløtere snø, enn de foregående dagene.  Under frokosten med speilegg og bacon ble det klar erkjennelse av at vi trengte fastere spor og følgelig måtte velge opptråkket løype. Det var på tide å forlate isslottet og heller ta en avstikker på ski ett passende sted på veien hjem.  Valget på denne avstikkeren falt på Masi. Der var det få skispor, men nok av skuterspor. Flott terreng, kupert og flotte spor, som innbød til skøyting, men se opp for snøskuter.  Solen varmet og våre ansikter ble brune.

Utfordringen var å komme oss av veien gjennom råtten snø, så vi kunne lage bål og spise lunsj i fred og ro for snøskutere.  Lunsj med sol og sang « The sun alwayas shine on..» En skitur`s letthet.» Mot sør samlet det seg  mørke uværsskyer, det la seg ett tynt slør over solskiva. Det var på tide å kjøre hjem.  Fra i bakruta i bilen kunne en allerede skimte de første snøflakene som danset ned fra en himmel som var blitt grå, men da satt vi trygt og komfortabelt i bilen på veg hjem. For livets glade gutter går solen aldri ned»

Quo vadis palmegjeng.

Palmetur 2011, en alternativ turopplevelse.  Som vanlig hadde vi hatt solskinn på turen, som vanlig humor og godt kameratskap, vennlig mobbing og av utsøkt nytelse, men tidligere hadde sola kommet til oss, denne gangen var det vi som hadde oppsøkt sola.  Dette var en tur på en annen måte. Uten tunge lange oppoverbakker, tunge sekker, dagen med skigåing, der en ikke helt viste om en orket å gå helt fram, noen skjelvende bein som vaklet inn hyttedøra, ingen som måtte gå helt ned i kjelleren for å nå fram til dagens mål, ingen mørbanket kropp som vi måtte stå opp med og gå videre med.   En flott tur, men ikke en hjemtur med fysisk tretthet og indre jubel som enkelte turer tidligere. Hva var det som manglet?  Det kan da ikke være oppoverbakkene, ruskværet, motvinden slitet smerten, usikkerheten og forsakelsen?  Men kan det bli for bekvemt også e helt påstå at vi hadde risikert, utfordret oss selv og våre grenser, og mestret gjennom slit og forsakelse.  Vi vil helst, unngå smerte, motvind og ruskevær, ha kontroll ikke utsette oss for fare, men kan det bli for lett og bekvemt også?   Hva med opplevelsen å ha våget noe, å komme nær en grense i seg selv, å ha blitt utfordret og til slutt mestret?  Er det snakk om å finne igjen en  balanse og palmegjengens sjel?

Kart lørdag



Kart søndag