Reisavannhytta
Turen gikk fra Stuorajavri via Raisjavri til Saraelv. Fredag gikk vi Stuorajavri til hytta Raisjavri. Lørdag gikk turen videre over vidda og ned til hytta i Nausti. Siste dag gikk vi ned elva til Saraelv.
Følgende
var med på turen: Dag
F, Gunnar O, Odd H, Odd R og Roy H.
Denne turen er en klassiker mht vandringer og skiturer i Reisa nasjonalpark, og Palmegjengen debuterte da også i 1995 med å gå denne ruta. Årets tur var således en ”gjenganger”, men uten at forventninger og forberedelser var mindre av den grunn!
Fredagen startet på sedvanlig vis fra Storslett på formiddagen, med rutinemessig prøvekjøring av primus og annet fellesutstyr på parkeringsplassen før avreise. Mens stikkflammene stod høyt til værs, gjennom blårøyken, ble biler pakket og folk hanket inn etter hvert som de dukket opp. Når røyken hadde lagt seg til slutt viste det seg at vi var 5 mann som var klare for årets ferd, hvorav 4 skulle gjennomføre hele turen. Sjåføren Gunnar var femte mann og skulle returnere fra Raisajvri lørdags morgen og få bilen vel hjem til Storslett. Roy, Dag, Odd H og Odd R skulle fortsette fra Raisjavri over til Imo og nedover Reisadalen.
Kjøreturen oppover til Biedjuvaggi viste seg å være grei, kun avbrutt av litt småkjøring i Alta sentrum med en medbrakt blomsterpotte for avlevering på (nesten) ukjent adresse et sted der. Oppdraget ble ikke fullført, men det er slike uforutsette utfordringer som alltid kvikker opp Palmegjengens turer og gjør at vi alltid har noe å se fram til. Deretter rett kurs opp til Kautokeino, hvor vi tok av og fortsatte videre mot Biedjuvaggi. Vi kom aldri så langt som til Biedjuvaggi, noe vi mer eller mindre hadde vært forberedt på. Vegen til Biedjuvaggi er vinterstengt og åpnes rundt påsketider av Kautokeino kommune, avhengig av værforhold – og denne gangen var vi for tidlig ute til å kunne benytte oss av brøytet veg. Dermed ble det stopp ved Stuorajavri, hvor vi lastet ut og gjorde oss klare for vandring etter vegen/scooterløypa mot Biedjuvaggi og Raisjavri. Her var det to andre skiløpere med hunder som også skulle vestover mot Reisadalen, og vi hadde mer eller mindre følge med dem inn mot hytta. Distansen fra Stuorajavri til Raisjavri er ca 25 km, og vi la i veg litt ut på ettermiddagen lykkelig uvitende om at dette skulle bli en lang dags ferd inn i natta…
Ved avgang
Godt motivert og klar for nye opplevelser la gruppa av gårde i godt tempo innover løypa/veien, i et slaktvi klare over at tempoet hadde vært for raskt, og Gunnar følte seg ikke vel. Det viste seg at han nok hadde
spist og drukket for lite i forhold til et raskt tempo, og han ble såpass uvel at vi så oss nødt til å stoppe –
og deretter tilkalle bistand over nødnummer 113 fra en høyde med mobildekning. Hjelpekorpset fra Kautokeino
ble alarmert og rykket ut med to mann. Mens vi ventet på dem ble Gunnar pakket godt inn i vindsekk og varme
klær, og Sissel (en av de to hundekjørerne) som kom til gjorde en god jobb med å assistere oss og Gunnar
med humør og varme inntil hjelpekorpset kom.
Når de to erfarne hjelpekorpsmedlemmene fra Kautokeino kom til ut på kvelden, var det rask overflytting av Gunnar til en slede. Etter en rask rådslagning i Palmegjengens etiske utvalg, ble det bestemt at Odd H skulle følge med Gunnar og syketransporten tilbake til Kautokeino og bidra han med assistanse der. Palmegjengens medlemmer har aldri fått fullt innsyn i hendelsene etter dette, men både Gunnar og Odd H blir litt blanke i øynene når de avslører enkelte detaljer fra godt stell på sykestua nede i bygda. Faktum er i hvert fall at begge kom seg vel hjem til Nordreisa dagen etter, i god form og ved god helse heldigvis.
Ekspedisjonens gjenværende tre medlemmer kunne igjen ta sekkene på ryggen og fortsette videre mot Raisjavri og hytta. Det var nå allerede sent på kvelden og alle var klare for det vi anså som en grei tur dit før det ble svarte natta. Det skulle vise seg at dagens strabaser så vidt var i gang.
Frokost lørdag morgen
I det vi tok av fra vegen og løypa, og kom ut i jomfruelig landskap, fikk vi en rask påminnelse om at snødekkets beskaffenhet har stor betydning for en gruppes framdrift. Sagt på en annen måte; ekstremt gjennomslagsføre! Her kunne det vært sagt og skrevet mye, men for ikke å trøtte ut leserne kan vi bare slå fast at føret var VELDIG gjennomslag med mye ny, løs snø på toppen. Ca kl 04.00 ankom vi hytta ved Raisjavri, småslitne og klare for både kveldsmat (frokost) og noen timers søvn.
Neste dag begynte etter allerede knappe fire timers søvn. Ved 08 tiden begynte forarbeidet til frokosten slik at vi kunne komme oss i gang med dagens etappe fra Raisjavri til Nedrefoss/Nausti. Vi så for oss en ny, krevende dag med vekslende føre – og kanskje mer gjennomslag?
Det ble som tenkt og fryktet. Over vannet var det relativt greit føre de første km, men da vi tok av nordvestover og på land møtte vi atter et vanskelig føre. Framdriften sank igjen betraktelig og vi så oss anledningen til å ta en kort matpause og samråd over kartet. De nakne fakta var klare; ca 26 km vandring ned til Naustihytta ventet. Normalt en grei etappe for en dags vandring, dertil mye nedoverbakke. Men med et krevende gjennomslagsføre med mye nysnø oppå så vi for oss at det nok en gang ville bli natt eller morgen før vi ville være framme. Mye tørr humor og satire kom for dagen under denne matpausen, men til slutt stod vi igjen på skiene med sekken på ryggen. Været var i beste lage, med solskinn og nesten stille. Landskapet var nysvøpet i mengder av flott vintersnø og framstod som et glansbilde for skiturer – men dessverre med null bæreevne under overflaten. Fra Raisjavris nordvestre bredd la vi kursen direkte mot Miehtavaggi, langs den ruta vi antok ville gi oss best føre. Like fullt ble det hardt arbeid og liten framdrift, og da vi krysset Njargajohka og nådde Gievajohka var vi helt sikre på at denne lørdagen ville bli lang dags ferd mot natt. En ny, kort drikkepause ble gjennomført med andektig stillhet og ettertenksomme slurker. Ingen sa noe. Sekkene kom på plass igjen, og ferden fortsatte mot Miehtavaggi og overgangen til Luvddid og Imo.
Jeg tror Roy hørte det først; en lav dur som ble mer og mer tydelig. Plutselig var vi innhentet av to personer fra Fjelltjenesten SNO som var ute med sine gule hester på befaring og oppsyn i verneområdet. De stoppet ved siden av oss og hilste hjertelig og dro fram kaffetermosen og lurte på om føret var bra. Vi svarte egentlig litt unnvikende på dette og vred raskt samtalen over til å spørre mer om deres ærend i området. Jo, de skulle ha en tilsynstur i nasjonalparkens søndre deler, nedover mot Reisadalen og gammen ved Luvddid. Tilfeldigvis samme rute som vi var i ferd med å gå. I ettertid kan man lure på om de på det tidspunktet kunne kjenne en ørliten odør av melkesyre fra Palmegjengens medlemmer eller om de ut fra egne erfaringer med dagens føre trakk sine slutninger mht videre framdrift, for oss på ski.
Enden på kaffepausen var iallfall slik at Fjelltjenesten SNO la av gårde mot Luvddid, tilfeldigvis langs kjent og vanlig trase. Det ville ha virket kunstig prinsippfast å gå ved siden av sporet de etterlot, så første mann av Palmegjengen gled umerkelig inn i dette sporet. Roy kommenterte at det var en uting at oppsynet skulle komme og dure og bråke når vanlige turfolk var ute og søkte fjellets ro, men han var litt rar i stemmen i det han sa det. Vi andre sa ingenting.
Framdriften
for
Palmeexpedition 2006 tok seg opp. Sansene åpnet seg mer og mer og vi
tok
inn det flotte viddelandskapet i fulle drag og tok en kort
stopp på den
nordlige ryggen til Miehtavarri, før nedoverbakkene mot Luvddid starter.
Stemningen der i ettermiddagssola var etter måten svært god, og vi hadde allerede startet diskusjonen om hvordan biffene best skulle tilberedes når vi vel var i hytte igjen nede ved Nedrefoss eller Nausti.
Bakkene nedover mot Luvddid var som en drøm! Raskt etterpå krysset vi Luvddidjohka og ble enige om å ta en drikkepause i gammen. Som tenkt så gjort, og snart røk det fra pipa og kaffen var på kok – en ren vitamininnsprøyting for oss alle. Roy så sitt snitt til å fylle på med bremse- og styrevæske før avgang fra gammen, slik at siste etappe med nedoverbakker fra Luvddid til Imo og Øverfossen skulle gå smertefritt. Og slik gikk det. Litt utradisjonelt veivalg nede ved Imoroaivvi var eneste sling i valsen, men dette satte bare en fornøyelig bratt avslutning for turen nedover i det som da var kveldsmørket. Så stod vi på isen på Reisaelva ved utløpet av Imobekken. Derfra til Nedrefoss og Nausti gikk turen raskt og greit, med kun et par råker som krevde litt finmanøvrering for å komme forbi. Da hadde vi trestemmig underveis også bestemt at Naustihytta var dagens mål. Der var vi ca kl 22.00 på kvelden. Dernest oppfyring, omkledning, biffmiddag og kaffe i verdensklasse!
I ettertid står det klart at disse to dagene (fredag og lørdag) framstår som de mest krevende i Palmegjengens historie. Roy og Dag har foreslått, i et senere, sent plenumsmøte, at de av Palmegjengen som gjennomførte akkurat denne turen for alltid skal ha en noe tyngre vekt mht rådgivning, taletid og stemmetyngde i gruppens indre liv. Dette forslaget er pr januar 2010 ikke ferdigbehandlet, men fortsatt til vurdering ved Palmegjengens plenumstreff.
Vi gled nedover Reisaelva i kjent og spennende landskap. Føret var greit og ingen spesielle problemer med isen. Bare et par,kjente plasser måtte vi av med ski og sko for å vade over et par strømnakker som var åpne.
Søndags morgen var det revelje i høvelig tid, med påfølgende frokost og oppfylling av termoser med varm drikke. Hytta ble ryddet og ordnet på alle måter og omtrent klokken 10.00 lukket vi døra og fikk skiene på beina igjen. Turen fra Nausti og ned til Saraelv er ca 2 ½ mil og vi hadde god tid. Været var overskyet, men uten snø i lufta
